for-stå-seg-på’er

Jeg slutter ikke å forundre meg, og til en viss grad (noen ganger i veldig stor grad), irritere meg, over disse for-stå-seg-på’erne som alltid har så mange gode tips å komme med til meg som er uten jobb.

Forleden dag snakket jeg med en som hadde «gode tips» til meg som er jobbsøker. Bussjåfør var det første tipset! Tror ikke det hadde blitt noen suksess, uten at jeg vil utdype det.
Det var da han kom inn på dette yrket som jeg er så takknemlig for at noen vil ha, og som jeg kanskje en gang i fremtiden selv kan bli avhengig av, men som jeg ikke en eneste gang har vurdert som en aktuell karrierevei:

«Pleiemedarbeider eller for eksempel hjemmehjelp» sa han

«Hjelp!» tenkte jeg

Ja, jeg vet at behovet er stort og at det bare vil bli større, men jeg har som sagt aldri vurdert disse yrkene som et alternativ. Jeg har ingen ønsker om å gå inn på hvorfor jeg ikke vil ha en slik jobb men han sa det selv, på en mye penere måte enn hva jeg tenkte i mitt eget hode:

«Ja, det blir en del tiss og bæsj, men . . . . .»

«Nettopp» tenkte jeg i mitt stille sinn mens jeg funderte på en penere formulering av min aversjon for en slik jobb.

———————————-

I dag starter jeg på fire ukers jobbkurs i regi av NAV. Jeg er veldig spent på hva jeg skal lære i løpet av disse ukene som jeg ikke kan fra før men er full av forventning. Nå ordner nok alt seg!

God uke!

Reklamer

merkevaren «meg»

Hva skal jeg være, og for hvem?

Det er sannelig ikke enkelt dette med å være jobbsøker.
Jeg har mine tanker og drømmer om fremtidig jobb og heldigvis er de ikke ulik bakgrunnen min, den som kommer frem av CV. Fint får en vel si. Det motsatte ville være trist etter mange år i arbeidslivet.

Men det var den konkurransen da, med alle de andre gode kandidatene som også er på jobbjakt. For ikke å snakke om det å legge en god strategi som duger bra i kampen, eller kall det gjerne kampanjen, at man skiller seg ut og blir lagt merke til.
Aller helst burde jeg vært så god på å bygge merkevaren «meg» at jeg klarte å lage et behov for meg selv hos en bedrift, eller gjerne flere. På samme måte som at man lager et behov i markedet for en viss type vare. Sånn – vil ha, må ha!

Jeg vet jo så godt at jeg må snakke med «kunden» på deres språk, men hvorfor i all verden skal det være så mye mer vanskelig å selge merkevaren «meg» enn å levere på 20 MNOK-porteføljen og skape responstall på over 30 %?

En av reglene i markedsføringen er at for å bli husket må budskapet gjentas ofte, men det finnes jo grenser for hvor hyppig jeg kan presentere meg selv, og budskapet mitt, hvor hele vitsen er å promotere meg selv. Når går sosiale medier lei, og er summen av alle aktiviteter i sosiale medier udelt positive eller kan de oppfattes som det motsatte? Når er nok, nok liksom?

Førstkommende mandag starter jeg på jobbsøkerkurs. En følge av at jeg har vært uten jobb såpass lenge at NAV ikke lenger vurderer meg dithen at jeg klarer meg alene som jobbsøker. Alle som har søkt dagpenger fra NAV vet at man får et brev kort tid etterpå med beskjed om at de anser deg til å være i stand til å skaffe deg jobb på egenhånd. Pussig egentlig. Alle som får dette brevet og forteller at de har fått det, referer til akkurat disse ordene. Vi blir litt stolte tror jeg. NAV har kvalifisert oss til å være et oppegående menneske! Hurra!

Men, – tilbake til kurset. Det er et lite nederlag at jeg må dit. At jeg ikke rakk å skaffe meg jobb på egenhånd, mener jeg. Jeg har forventninger til kurset, noe annet kan jeg ikke ha. Jeg skal tross alt holde på i fire – 4 uker.

Håper på hjelp til å styrke merkevaren «meg».

litt av alt er best?

k V i T r e v i t T

Folk jobber og studerer. På dagtid, og på kveldstid. De ser på TV, de twitrer og legger ut statuser på Facebook. De trener og de mater unger og dyr, de har verv og de mekker biler og går på kino, hjelper til med lekser, leser godnatteventyr, synger nattasanger og blogger samtidig som de strikker og hekler, og tar bilder av alle herlighetene. De plukker sopp og bær, og besøker her og besøker der!

Jeg klarer faktisk ikke å henge helt med alltid og får til tider bare lyst til å melde meg ut. Helt ut. Men det tar jeg ikke sjansen på. Jeg er livredd for å bli glemt. Av nettvennene mine. Som jeg har. Her og der. Derfor så twitrer jeg, jevnt og ujevnt, retweeter og kommenterer. Jeg oppdaterer facebookprofilen min og trykker liker og kommenterer på bilder og gratulerer folk med dagen og bryllupsdagen og skryter av de…

Vis opprinnelig innlegg 300 ord igjen

en hyllest til besteforeldre, Prøysen og lørdagskvelden!

Kommende onsdag er det 100 år siden Alf Prøysen ble født. En stor kunstner som må ha vært produktiv utover det vanlige. Jeg er veldig glad i mange av låtene hans og da jeg ble oppmerksom på Håkon Paulsberg og hans tolkning av Prøysen under et årsmøte i vår ble jeg igjen litt opphengt. Jeg liker veldig godt den jazzige Prøysen!

Tilfeldighetene ville at jeg i kveld skulle søke opp Paulsberg på Spotify og hver eneste melodi vekker minner, men da ”Husmannspolka” ble spilt ble jeg satt mange år tilbake i tid.

Jeg var så heldig å få vokse opp med besteforeldre tett på. Jeg har mange minner rundt akkurat det men i det jeg hørte Husmannspolkaen nå så husket jeg, igjen, bestemor og bestefar som danset på lørdagskvelden. På kjøkkengulvet, etter musikk på radioen. Jeg husker også hvordan det var å danse med bestefar. En sterk og ledende dansepartner som smilte da han «valset» over gulvet.

”Kom hit nå, kjærring, så tek vi en dæins…”

Her er Prøysen med en av mine favoritter;